Velg en side

For 4-5 år siden ba markedssjefen i Møller Bil om jeg kunne arrangere tur til Italia for bransjeforeningen. Min lidenskap for Piemonte er sterk og jeg lanserte en tur med innslag av trøffel og litt vin. Jeg tok gjestene med til min lille landsby og siden jeg også skulle skape meningsfullt innhold i turen, gamblet jeg på at et gammelt bekjentskap skulle slå til.

I denne landsbyen er det 2 bensinstasjoner. En ubetjent automat-stasjon og en betjent som min venn Walter driver. Jeg hadde ikke møtt Walter på 1,5 år og han visste ingenting om at jeg var tilbake i området. Hele følget stanset 15 meter unna og jeg ba dem om å observere nøye. Det var ingen kunder på den rimelige automatstasjonen nede i gata, men hos Walter var det kø. Han fylte bensin mens han pratet med de enkelte kundene. Tok imot betaling og vinket glad til alle forbipasserende, alt helt sømløst og effektivt. Vi gikk litt nærmere og plutselig ser Walter denne gjengen med 15 nordmenn som gikk imot han. Han ser meg og springer imot oss. Han hadde kjent meg igjen og sa; «Ciao Orland – tutto bene?» «Hei Ørland – har du det bra?». Før jeg rakk å svare var han tilbake og fylte bensin til nye kunder. Vi gikk helt bort til stasjonen og kikket oss rundt. Her var kontoret hans en liten bu med en stol, noen oljekanner, en betalingsterminal og litt reklamemateriell. Gjestene mine storkoste seg over de spartanske forholdene, prøvesatt kontoret, lånte capsen og fotograferte villig vekk. Walter gjorde seg ferdig og kom for å prate videre. Han kan ikke engelsk og min italiensk er sånn «poco poco». Likevel klarte vi å utveksle informasjon om våre barn og hvem alle disse folkene var. Plutselig springer han inn på «kontoret» og roter i en kasse og finner et fotoalbum med et bilde av meg, fra den gang jeg hadde en tørst Maserati som gjorde meg til flittig gjest på stasjonen.. Mine gjester ble målløse av begeistring og fascinasjon av denne Walter som ikke bare hadde husket navnet mitt, men også barna mine og fotoet han hadde liggende.

Under kveldens måltid – ble Walter et stort samtaletema. Alle var enige om at det handler ikke om jobben du har, men hva du gjør den til. Walter hadde bestemt seg for at siden kroppen likevel skal være der og fylle bensin hele dagen, kunne han like greit gjøre dagen kjekk. Ikke bare for seg selv, men for alle dem han møter i jobben sin. Walters gevinst var at han fikk alle byens kunder, han storkoste seg på jobb og klarte å gjøre et levebrød for seg og sin familie – kun ved å fylle bensin med et smil.

Tenk på det når du står opp imorgen og lurer på hvorfor du går på jobb. Det koster ingenting å være oppmerksom, smile og gi en hyggelig kommentar. Belønningen er uvurderlig.

Jeg byr på kaffe om du trenger påfyll av visjonære idéer som gjør din virksomhet enestående.